Behov for en ny forskningsbegynnelse,
med utgangspunkt i det biologiske ved menneskelige?
Behovet for ny og uavhengig forskning på feltet tilknytning/ tilknytningsproblematikk er stort, både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg kommer erkjennelsen av at i tilknytning og tilknytningsspørsmål (som i bunn og grunn må regnes som biologiske anliggender), er det nesten bare det psykologiske fagfeltet som er involvert i tematikken og forskningen. Herunder ser det imidlertid nå ut til at det psykologiske fagfeltet dreier mot det biologiske, etter forklaringsmodeller i tråd med John Bowlbys råd om videre forskning og nye forskningshypoteser. Man skulle kanskje forvente at tilknytningsproblematikk hadde kommet inn som tema innenfor det pedagogiske forskningsfeltet, ettersom denne vitenskapsgrenen nå nærmest har fått opsjon på forvaltningen av menneskelige ressurser. Dette er ikke tilfelle.
I oppgave fra Kunnskapsdepartementet skrev forskere ved Høgskolen i Oslo og Akershus en rapport om barn i barnehage under tre år. Dette på bakgrunn av forskning og faglitteratur (2000- 2011). Her fremgår det at Norge og Sverige er alene om ”løfte” de minste inn i heldagsinstitusjoner som et utelukkende gode (jfr. barnehageløftet).
Under rapportens oppsummering, analyse og drøfting, pkt. 12.2, omkring påviste effekter av barnehagedeltakelse, avgjørende faktorer for trivsel og utvikling, samt hva forskningen sier om de yngste barnas behov (0-3år), fremkommer blant annet følgende;
“Både norske og internasjonale studier viser, som nevnt, at barnehagedeltakelse i tidlig alder gjennomgående har positive effekter med forbehold om barnehagens kvalitet. Det meste av forskningen vi viser til (se f. eks Dalli mfl., 2011) framhever enten implisitt eller eksplisitt at det som er spesielt for små barn er at barnehagen skal være en plass hvor de møter sensitive, responsive og lydhøre voksne. Også strukturelle variabler som personaltetthet, personalutvik- ling, kontinuitet i omsorgen og barnegruppens størrelse må leve opp til kvalitetskrav.
Personalets væremåte må gjennomsyres av dialogisk relasjon for å oppnå et maksimalt samspill mellom voksen–barn og mellom barn–barn. Denne formen for pedagogikk støtter og stimulerer til gjensidighet og skaper det som blir betegnet som intersubjektivitet. Sensitivt samspill av den typen gir gode forutsetninger for emosjonelt å kunne veilede barnet. Nyere nevropsykologisk forskning mener at dette kan bidra til at barnets hjerne utvikler seg på en positiv måte, forutsatt at de strukturelle vilkårene er oppfylt”.
“Det har de siste årene vært forsket på hvordan stress påvirker barns utvikling. Vår forskningsoversikt viser at barnehagen for de yngste barna skal være fri for uheldig stress. Litteraturen skiller mellom stress og ”toxic” stress – som vi betegner som uheldig stress
(f. eks. Dalli mfl. 2011). Uheldig stress blir til i situasjoner hvor barnet selv ikke har kontroll over hendelsene eller ikke blir støttet av de voksne som skal være deres signifikante voksenpersoner. Faktorer som forårsaker uheldig stress finner vi ofte i virksomheter med lav kvalitet i barnehagen (eller hjemme). Barnehager med lav kvalitet og høy stressfaktor hindrer utvikling av sensitiv empatisk omsorg. Forskningen vi har redegjort for, tyder på at den beste måten å utvikle pedagogikk av høy kvalitet er at de voksne som jobber med de små barna, forstår konsekvensene av sine handlinger og den påvirkning de har på barnas utvikling, samt at de er utdannet til å tilrettelegge for et miljø av høy kvalitet”.
Videre under pkt. 12.5.1 – ”forskning som mangler” følger;
“Ut fra vår forskningsoversikt ser vi også at det er en del forskning som savnes på 0–3 åringer i barnehagen. I skolen har det i lang tid vært interesse og fokus på pedagogiske prosesser og hvordan barn og lærere samarbeider rundt innhold og materialer. Det er en mangel på studier av innhold i arbeidet med små barn, det som vi betegner som fagdidaktikk for de eldre barna. Vi ser i materialet at Finland og Sverige har noe mer forskning på språk og matematikk enn hva vi finner i det norske materialet. Det savnes forskning om hvordan man utvikler interesse og tilrettelegger for grunnleggende matematikk, naturvitenskap, teknikk, språk, skriftspråk og estetiske fag, som danner grunnlaget for de ulike områdene barna møter igjen i skolen”.
Uten videre kan det neppe være for strengt å hevde at tilknytning eller tilknytningsproblematikk ennå ikke er oppdaget i det pedagogiske fagmiljøet/ forskningsfeltet, for ikke å snake om det menneskelige – eller å etterlyse et mulig menneskesyn. Hvordan ville en språkforsker analysere og finne meningsbærende elementer disse tekstene – trenger vi dem, eller er det bare så enkelt at ”pedagogikk av høy kvalitet” kan klare alt slik det fremgår. Kan vi tro på slikt, eller bør vi heller forkaste minst 40% av pedagogikken ettersom omtrent 40% (for eks.) av elevene slutter i den videregående skolen? Kan alt ved det menneskelige søkes forklart ved det pedagogiske og det pedagogiske og er det alt et barn trenger? Her ligger antakelig også noe av forklaringen i det politiske, i den grad det hevdes at barnehagene er bedre skikket til å oppdra barna enn foreldrene. I hvilken grad har det pedagogiske blitt ensbetydende med det politiske?
Hvilke grunne kan vi overhodet ikke ha, for å etterlyse en åpen bred og uavhengig forskning – en forskning som også inkluderer andre vitenskapsgrener?
