10 ankepunkter mot barn -dommen

10 ankepunkter mot barn –dommen

Ankepunktene retter seg mot §12a; Rett til plass i barnehage fra og med første leveår og mulig tidligere, i Lov om barnehage (Barnehageloven av 2006).

Livet i Balanse Oslo,  Jan. 2014

Til JUSTIS- OG BEREDSKAPSDEPARTEMENTET

Postboks 8005 Dep,
0030 Oslo

”Barn –dommen” som begrep kan oppfattes ved lovens §12a, som en indirekte ”dom” av barndommen, der alle barn i landet ”dømmes” til obligatorisk omsorgsoverdragelse, dvs. til ”outsourcing” av deres barndom.

Kopi til: 

• Sivilombudsmannen
• Barne- og likestillingsdepartementet
• Barneombudet
• Norges Høyesterett

Saken

Outsourcing av barndommen, et kollektivt justismord 

Begrepet justismord kan herunder ikke forstås i sin strengeste form som: ”uskyldig dømt til døden”. I dette tilfellet må justismord forstås i utvidet betydning som: ”uskyldig og feildømt med overlegg” (planlagt og med hensikt). For øvrig kjennetegnes et justismord ved at det senere viser seg at dommen var feil – som krenkende og skadelidende.

I skjerpende retning må det her legges til grunn at den/de dømte absolutt ikke var, eller er i stand til å gjøre rede for seg.

Som parter i saken regnes alle som kan bidra med ytringer til en mer rettferdig ”dom”.

Primære: barna, mor og far, systemet eller ”de fremmede” politiske lekmenn med makt

Sekundære: psykologer, psykiatere, biologer, filosofer, sosialantropologer og etnologer

Anken som grunnlag endring av loven (fra 1 til 3 år, i lovens §12a)

Dommen (barnelovens §12a) har ved sin ikrafttreden (2006), indirekte dømt alle barn i Norge til omsorgsoverdragelse (”outsourcing” på fulltid, dagtid – nå også som konkurranseutsatt) fra sine foreldre i den absolutt mest sårbare perioden i livet. Herav følger grunner for anke.

Under erkjennelsen av det som situasjonen (barnehagelovens §12a, om regulering av barndommen) tilkjennegir, med full rett til; ”outsorcing av barndommen –

”til barnets beste”, kan det ankes fra 10 ulike punkter. På bakgrunn av anken forventes det en rimelig endring (fra 1 til 3 år) i lovens §12a og ny dom. Partene (først og fremst de lovgivende myndigheter) kan herunder dømmes av Høyesterett til å vurdere loven på nytt, endre den, og legge barns behov til grunn for en ny og bedre barn –dom.

Alternativt kan loven være av en slik karakter (også i relasjon til FNs konvensjon om barnets rettigheter og FNs verdenserklæring om menneskerettigheter), at den kan ankes inn for Den internasjonale menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Ankepunkt 1

Kritikk av ”retten” til kollektivt justismord

Det argumenteres fortsatt sterkt i landet for ”retten” til outsourcing av barndommen.

Trenden; ”full time working parents, part-time raising children, full time outsourcing childhood”, har slått godt ann. Mor og far trenger systemets alibi (barna har det best i barnehagen) for å gjennomleve tvangssituasjonen. Men hvem eller hvor kan det overhodet argumenteres fra, for at retten til barnehageplass er barnets rett eller barnets beste?

Man skulle vel kunne forvente at en barnelov tok til ordet for barnets rettigheter og vern.

I barnelovens §12a kan dette neppe være tilfelle? I mild forstand er det grunn til å klandre systemet for ”pushing”, i mer skjerpende retning kan det med rimelighet argumenteres om utiltenkt justismord. Fra barnas ståsted har de blitt pådyttet en rettighet de absolutt ikke vil ha.

Uten videre kan vi da like godt erkjenne at denne loven er en lov om foreldrens rett til fulltidsarbeid med delt foreldreansvar på deltid som ”deltids-foreldre”. Det handler med andre ord om foreldrens rett over barnets rett til trygghet og trygg tilknytning.

Gjennom kontantstøtten tilbyr systemet noe usikker ”valgfrihet” (i øyeblikket), med ulike beløp etter barndommens verdi hos de enkelte politiske partiene. For selv med loven skal det tross alt ikke være tvang å sende ettåringen i barnehagen på fulltid – eller hva? Men hvilke familier (av 22%) er det som ”velger” kontantstøtte fremfor barnehage? Er det for eksempel familier som uansett kontantstøtte hadde valgt tryggheten for barnet, eller familier som ikke hadde noe annet valg?

Fra næringslivshold trykkes det også hardt på. På bakgrunn av siste PISA vil NHO ha obligatorisk barnehage for 5-åringer, inkludert 3-4 skoletimer hver dag med konkrete læringsmål. Argumentet er; ettersom det nå er 97% av alle 5-åringene som faktisk er i barnehagene, så kan man like godt stille krav om obligatoriske læringsmål for alle. Pedagogene er stort sett med på denne ideen. Men hva slags menneskesyn og syn på barndommen er det som legges til grunn her? Fins det ingen grenser? Hva blir neste, etter neste PISA – 4-åringer, 3-åringer? Og hvordan vil det bli hvis 97% av alle 1-åringer ender opp med fulltid i barnehagen – obligatorisk?

Kanskje karakterene vil stige i takt med å sende mor og far på obligatoriske refleksjonskurs før de skaffer seg barn. Der kunne de for eksempel settes bedre i stand til planlegge litt inn i fremtiden for seg selv og sine barn. Antakelig ville det vært tilstrekkelig med et eneste læringsmål; Foreldrene skal kunne begrunne forskjellen på hva som kan ha bestående verdi her i livet og ikke.

For å bringe mor og far ut av tvangssituasjonen og frem til et reelt vurderingsnivå, trengs det mer enn 3-5000 kroner pr. mnd. og muligheten til ”pushe” far inn og mor ut av ammeperioden. Vi bør fortsatt betrakte det som en skam så lenge mor ikke får 100% pensjonspoengsrettigheter den tid hun velger til fordel for sine barn. Sett i forhold til NHO`s interesse for barndommen og BNP, vil det antakelig lønne seg (innen overskuelig fremtid) for næringslivet å danne spleiselag med staten for en trygg og livsbejaende barndom.

Ankepunkt 2

Behovet og konsekvensene av Lov om barnehage (barnehageloven av 2006 §12a,

om rett til plass i barnehage fra og med første leveår), ble ikke tilstrekkelig utredet

før ikrafttredelse.

Slik vi kjenner til ga Naturmangfoldloven (2009) naturen i Norge rettssikkerhet.

Det slående argumentet var; ”naturen i seg selv har ingen stemme”.

Dette ga erkjennelse til at selve naturen fikk den helt grunnleggende og strengeste form for rettssikkerhet. I Soria Moria-erklæringen ble dette ytterligere presisert;

Vi skal ta vare på naturen fordi vi som mennesker er avhengige av den,

men også fordi den har verdi i seg selv.

I praksis betyr dette at før et vedtak fattes, skal alle sider som berører naturen utredes grundig. Loven følges også av et heldekkende regelverk, i særlig grad gjelder dette utsatte og sårbare naturområder. Følgelig skal det utredes og vurderes høringsutkast i flere omganger.

På vegne av naturen ser det altså ut til at vi kan være både trygge og stolte over vårt politiske system – en klar tendens til styrket krav på vegne av naturen.

Ved innføring av barnehagelovens § 12a finner vi motsatte tendens; et svekket krav, ved ingen krav til utredninger og høringer. Her ble det ”rett på” for å si det mildt. Kritiske ytringer av typen; ”barnehager for de minste – et risikoprosjekt, blir fullstendig ignorert.

Betyr det da at en 1-åring har stemme til å gjøre rede for seg? At barndommen ikke har verdi i seg selv? At barna ikke trenger strengeste form for rettssikkerhet? At de aller minste ikke er sårbare? At høringsutkast i flere omganger ikke er nødvendige?

Å komme rundt slike spørsmål på vegne av barna, vil antakelig bli vanskelig – for ikke å si umulig. Med kritisk blikk kan det derfor hevdes at ved laveste rettssikkerhet, har det vært mulig å gjennomføre et systempolitisk påfunn med barna som forsøkskaniner.

Ville for eksempel en biologisk forklaring på en egen ”barne -natur” og dens verdi i seg selv, kunne bringe oss til tanken på strengeste rettssikkerhet for barna? Vi kan antakelig gå ut fra at hvis de små i det minste hadde en stemme – og fikk bestemme, ville følgende komme;

«Dere skal ta vare på barne –naturen fordi vi småbarn er avhengige av dere,

 men også fordi den har en verdi i seg selv”.

Ankepunkt 3

Politisk aksjonering førte til at barnets beste ble fullstendig ignorert i dommen

Det kan neppe være for sterkt å hevde at systemet har gjennomført sitt aller største og mest vellykkede propagandafremstøt noen sinne, for å få til en omsorgsovertakelse (outsourcing) av barndommen. Ved bruk av begreper som likestilling, velferd og barnets beste har systemet klart å selge sitt behov inn i hjemmene bokstavelig talt. Mor og far har latt seg påvirke så sterkt at de betviler sine biologisk nedarvede egenskaper og krefter til å kunne ta hånd om egne barn. Når de også blir ”opplyste” om at det nå er kun utdannede ”pedagoger” som skal drive med slikt, kan det være belegg for å hevde at staten med overlegg har hjernevasket sitt folk. For hvordan vet staten at outsourcing av barndommen er til barnets beste?

Systemets kvinner og menn er ikke i tvil. Deres aller siste ide har fått benevnelsen;

løpende barnehageopptak.

Vestens klandring og fordømmelse av tidligere Soviets forsøk på hjernevasking av sine, var langt på veg berettiget. Systemets propaganda (utsiling og ensretting av informasjon) ga et vrengebilde av virkeligheten som alt for mange trodde på. I hvilken grad er vi selv blitt hjernevasket til å tro på det som er systemet oppgir til å være barnets beste? Og hvorfor har vi nærmest stilletiende godtatt systemets lov og dom? Var det dette vi ønsket – en ”normalitet” der staten kunne undertrykke mor (og far), og at mor (og far) skulle undertrykke sine barn ved å la staten dømme dem til outsourcing?

Alle kan nå ta en enkel spyttprøve og finne forhøyet kortisolnivå hos barn som blir outsourcet (satt i barnehage) mot sin vilje. Det som folk til alle tider har kunnet peke på (barnets utrygghet i ulike situasjoner) har på en måte fått et navn, et ansikt eller en slags vitenskapelig målbar substans å vise til. Barnets utrygghet og fortvilelse kan med andre ord måles.

Nå gjenstår det bare for den sympatiske ekspertisen og systemet å bli enige om barnets tålegrenser. Noen mener allerede at stressoverdoser med kortisol også er sunt, mens andre advarer sterkt på vegne av barnets mentale helse både på kort og lang sikt (senskader).

Det viser seg at det forhøyede kortisolnivået ikke uten videre slipper taket. Det viser seg også nå at kortisol (klart og tydelig) utløser ulike andre biologiske prosesser som faktisk påvirker selve hjernens struktur og utvikling.

Om barnets beste

Som en god indikator på systemets tanker omkring barn i barnehage, foreligger en velformulert ytring/ utredning på 400 sider, (NOU 2012:1) med overskriften;

”Barnets beste” og med undertittel ”ny lovgivning for barnehage”.

Begrepet kortisol er gjengitt tre ganger i to små avsnitt. Alle ytringer gir som kjent rom for tolkninger. En rimelig tolkning her bør være at kortisol av ulike grunner fremstår som et ikke-tema i systemets forestilling og utredning/ problematisering om barnets beste. Aktuelle grunner kan være; uvitenhet hos medlemmene i utvalget for utredningen, utredningen som et dogmatisk politisk bestillingsverk og sammenblanding/ misforståelse av foreldrenes beste og barnets beste. Andre tolkninger kan overlates til det norske folk. Uansett må det kunne beskrives som oppsiktsvekkende at kortisol har tilnærmet lik null i utrednings/ forklaringsverdi. Ut fra kortisolets aktualitet som foreligger i forskningen utenfor landet, kan man neppe påberope seg ”handling mot bedre viten”.

Konklusjonen; politisk ignorering kan være langt mer passende.

Det vil ikke bli argumentert fullt ut for forskningsresultatene (så langt), som angår sammenhengen mellom stress, kortisol og påvirkning på hjernen i denne anken. Dette vil bli lagt frem i egne dokumenter med referanser til forskere og forskningsfeltene. Foreløpig må vi bare erkjenne at påtvunget stress på barn produserer kortisol, og at det dessverre ser ut til å skade i alle situasjoner. Situasjonen ser for øvrig ut til å ha flere likhetstrekk med utfordringene vi godt kjenner innenfor miljø/ miljøsikkerhet. En god del er målt og godt dokumentert, men investeringene er så store og sammensatte at maktesløsheten har tatt over. Det muliges problem synes å ha slått ut i full blomst.

Ankepunkt 4

Barnets utilregnelighet, uskyldighet og retten til forsvarer ble ikke vurdert

De dømte (barna) er utilregnelig i betydningen av at de ikke kan gjøre rede for seg og sitt eget beste. De kan derfor ikke dømmes. Ifg. straffeloven må de som dømmes ha et minstemål av modenhet, sjelelig sunnhet og bevissthet, for at man med rimelighet skal kunne dømmes. Det foreligger normsettende dom fra Høyesterett (2007) om barns rett til ytring ved omsorgsoverdragelse mellom foreldre fra 7 til 12 år og videre, men ikke fra 7 år og nedover i relasjon til omsorgsoverdragelse til helt fremmede. Jo yngre de er, jo mindre hører vi på dem, og jo mindre er de i stand til å kunne ytre seg. I takt med eget forgodtbefinnende kan da vi ”skalte og valte”. Men i hvilken grad risikerer vi da å handle krenkende og respektløst? De aller minste i landet er prisgitt de voksnes uinnskrenkede makt på samme måte som systemet utøver uinnskrenket makt på de voksne. Den ene og store forskjellen er at i et demokrati har alle voksne reflekterte mennesker både rett, plikt og mulighet til å protestere når systemets totalitet blir for tydelig. Uten videre bør vi her innse at tiden kan være godt moden for at saken blir vurdert under Høyesterett.

Straffelovens bestemmelser sier imidlertid ikke uttrykkelig hva tilregnelighet er. I stedet spesifiserer §§ 44 og 46 de omstendighetene som fører til utilregnelighet. En av disse omstendighetene er lav alder (§ 46). I særdeles skjerpende retning finner vi da;

1. Det faktum at de dømte heller ikke får oppnevnt forsvarer (advokat)

1. At det under barneministerens og barneombudets mandat erklæres uavhengighet;

“Vår viktigste oppgave er å passe på at de som bestemmer i Norge følger barnekonvensjonen”, og videre; “det betyr at vi selv bestemmer hva vi skal arbeide med og hvilke meninger vi skal ha”.

Den viktigste oppgaven/ funksjonen for barneministeren og barneombudet formuleres klart og tydelig her. Men når det for eksempel gjelder barns rett til juridisk hjelp (advokat) oppstår det problem, fordi barneloven setter grense på 15 år for at barn skal få rett til egen advokat i Norge. I henhold Menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourgs klare praksis og tolkning av EMK artikkel 8, («Retten til privatliv, familieliv, hjem. og korrespondanse..»osv) har barn rett til egen advokat uansett alder. Det følger altså av entydig domspraksis ved EMD.

Og da, siden menneskerettighetene har forrang over nasjonal lovgivning, slik det er formulert i menneskerettighetsloven § 3, er barnevernlovens aldersgrense uforenlig med EMK art. 8 og må derfor vike. Både den norske befolkningen og systemet bør derfor kjenne til barnets entydige rett til juridisk bistand. Slik systemet og norsk lov er i dag, og alltid har vert, er det ikke bare et stort rettssikkerhetsproblem, men også et oppsiktsvekkende brudd på menneskerettighetene.

I det videre ser det ut til at barneministerens og barneombudet forsøker å komme seg rundt stridens kjerne;

“Som vi ser er det flere viktige spørsmål og krav som forankres til den overordnede verdien «barnets beste». Hva som er «barnets beste» er imidlertid ikke noe entydig gitt. Dette er tvert imot et stridsspørsmål der blant annet forskjellige faginstanser har ulike vurderinger. Det som gjør dette komplisert er først og fremst at hvert enkelt barn og hver familie er unik, og barnets beste forandrer seg over tid”. Dette kan også være en god måte å beskrive unnfallenhet eller likegyldighet på.

Men uansett hva barneministeren og barneombudet måtte mene, har barnet en soleklar rett til høyeste form for rettsbeskyttelse fra dag en i livet, ifg. domspraksis ved EMD, Strasbourg.

Det får være opp til rettsinstansene å studere språkbruk, virkelighet og argumentasjonen videre. Innenfor høyeste rett kan det dukke opp flere kontroverser. Fra en høflig lekmanns posisjon kan det likevel spørres; Whose side are they on? Eller mer dristig; Er ikke dette bare en ekkel måte å beskrive “bukken og havresekken” på?

Fra et filosofisk perspektiv er en konflikt aller oftest en direkte følge av at den ene ikke forstår hva den andre mener, tenker føler eller trenger. La oss da i noen korte sekunder reflektere over hvordan et barn som ikke engang er i stand til å sette ord på sine følelser, og langt mindre kan ytre dem, kan tenke og føle når tryggheten rakner fullstendig og frykten siger innpå, som for eksempel ved fremmed omsorgsovertakelse (biologisk forklart som miljøskifte). Som vi alle voksne har erfart – gråten topper gjerne den totale fortvilelse.

Tror systemet at fortvilelse og frykt er spesielt enklere for et lite barn å håndtere?

Ankepunkt 5

Barndommens verdi i seg selv ble sterkt avkortet ved barnehagelovens § 12a.

Opprinnelig har etterleddet -dom i barndom samme opphav som dom i juridisk mening.

En felles betydning kan da gjengis som “det som er fastsatt”. Etterleddet –dom i barndom kan da forstås som “egenskap” eller “tilstand”. Barn -dom kan da oppfattes til det som barn gjør i seg selv og av seg selv uten at voksne griper inn (for eks. inn i barns lek). Det som barn gjør av seg selv (fastsatt, når de føler seg helt trygge) bør kunne tilkjennes som et gode –

et godt liv for barnet mens det leker. Dette godet som barnet opplever bør de voksne kunne tilstå som et godt eksempel på barndommens verd i seg selv.

Det fins ingen nasjonal eller internasjonal traktat som beskriver en gitt norm for barndommens verdi i seg selv. Selv ikke i FN´s konvensjon for barns rettigheter (Barnekonvensjonen), eksisterer for eksempel verdi som begrep ikke i tekstene. Barnehageloven § 12a samsvarer for øvrig ikke med intensjonene i Barnekonvensjonen.

Så langt barndommens historie er beskrevet, viser det seg et beskjedent antall talsmenn for barndommens verdi i seg selv. Barndommens lave status kan henge sammen med erkjennelsen av at mennesket til forskjell fra alle øvrige primater, bruker uforholdsmessig mye lengre tid før etterkommerne kan stå på egne bein (blant annet ved å skaffe seg egen mat). Det ser derfor ut til at barnet og barndommen ikke tilstås en egen verdi, annet enn arbeidet med oppfostring (som et verditap). Barndommen kan slik sett også ha blitt opplevd som en belastning. For dem som måtte, har barnearbeid derfor vært en forutsetning for familiens eller gruppens overlevelse.

Den svenske forfatteren Ellen Key (1849 -1926), kan imidlertid sies å representere et

”hellig” unntak for godt og vel hundre år siden;

«Jag åter är viss at allt blir annorlunda endast i den mån människonaturen omvandlas och att denna omvandling kommer att ske, icke när hela mänskligheten blir kristen, men när hela mänskligheten vaknar till medvetande om «generationens helighet». Detta medvetande kommer att göra det nya släktet, dess tillblivelse, dess vård, dess uppfostran till den centrala

samhällsuppgiften; den kring vilken alla seder och lagar, alla samhällsinrättningar ordna sig; den ur vars synspunkt alla andra frågor bedömas, alla viktiga beslut fattas».

«Barnet har sin egen oändliga värld att finna sig till rätta i, at eröva, att drömma sig kvar i – men vad erfart det? Hinder, intrång, rättelser, hela dagen igennom. Barnet skall alltid låta bli något, eller göra något annat, tycka något annat, vilja något annat, än vad det gör eller tycker eller vill; alltid släpas i en annan riktning än dit dess håg går. Och allt detta ofta av idel ömhet, vaksamhet, iver att rätta, att råda, att hjälpa, att fullkomna, att tillyxa och polera det til lilla människoämnet till et fullkomligt föremål i modellserien: mönsterbarn!». Fra verket; ” Barnets århundre” (1900).

Med bakgrunn i siste århundrets verdenshistorie og systemets ønske (barneloven) om outsourcing av barndommen, kan vi neppe hevde at vi har våknet til bevissthet om generasjonens hellighet – eller at barndommen kan representere et sett med helt uavhengige verdier; ”bevisstheten om på hvilket grunnlag alle viktige beslutninger skal tas”.

Ankepunkt 6

Barndommens natur forsvant med idealiseringen av likestillingen

Det ene behøver ikke å ekskludere det andre. Men ut fra et likestillingsperspektiv skjønner alle uten videre at når mor og far skal arbeide 100% blir konsekvensen at omsorgen må overdras til andre. Barneloven blir med andre ord et marginalt uttrykk og manifest for likestillingsbehovet. Bakenfor dette finner vi de store fortellingene om at kvinnelighet er et komplett kulturelt rollespill fra ende til annen – noe som skal avvikles. Her fortelles det også at kvinner av natur (for eksempel) ikke er spesielt mer menneskelige enn menn. Men for å få likestillingsmodellen til å stemme, må derfor også en mannlighet avskaffes. Begge -lighetene skal erstattes med en menneskelighet med argumentet om at begge kjønn er mennesker tross alt. Vel, da kan det passe og spørre om samfunnet har blitt mer menneskelig totalt sett, i takt med utviklingen av en likestilling slik den har kommet til uttrykk i landet? Eller er det slik at alt sakte men sikkert bare dreier seg over på mannligheten og hegemoniets side, der kvinnelighetens fordekte ansikt fortsatt diskrimineres og menneskeligheten (her, barndommen ved loven) i enda sterkere grad undertrykkes? Selv om far pålegges til å ta ut permisjon i 14 uker ut av sitt livsverk for sitt barn, betyr ikke det nødvendigvis at samfunnet som helhet blir mer menneskelig. Vi kan like det eller ikke, men vi kan ikke slippe unna det faktum at behovet for outsourcing også er en direkte følge av behovet for likestilling.

Ankepunkt 7

I tillegg til at mor og hennes kvinnelighet enda en gang ble undertrykt ved loven,

ble verdien av mors biologiske og mentale helse betydelig nedgradert

Anken fremsettes også under erkjennelsen av at dommen i for sterk grad undergraver halvparten av sivilbefolkningens selvbestemmende og betingelsesløse selvråderett over eget liv. Ettersom det nå er over 90% av alle barn som sluses inn i barnehagene via systemets storsatsning, kan det neppe være snakk om nevneverdige verdier på slikt som;

mor, moderlighet eller kvinnelighet. Ved at mor også ble ”dømt” til likestilling,

har hun fått betydelig reduksjon både i tillit og status, nok en gang. Hva vet vi for eksempel om det forholdet som er mellom mor og barn mens barnet er i magen, og hva vet vi om forholdet når barnet er født og tiden etter? Fra et likestillingsperspektiv vil slike spørsmål vekke mest avsky. Far både kan og skal føle nøyaktig samme hengivenhet og kjærlighet selv om han er absolutt hinsides det som mor faktisk gjennomlever. Hva slags risiko kan det være for samfunnet ved at vi opphøyer verdien av å la mor være mor en stakket stund i livet, til å være helt ulik far?

Fra en filosofisk posisjon vil erkjennelsen over at noe er ulikt noe annet gi fremtidstro.

Dette regnes, ved Sokrates (469-399 f. Kr), som selve forutsetningen for all god menneskelig utvikling …. og mennesket er godt innerst inne. Men å bli et godt menneske går nødvendigvis av seg selv. Det gode drives frem i en uendelig prosess mellom alt som er ulikt – og alt her er ulikt. Likeverd eller verdi/ verdier blir da opphøyet til et helt nødvendig produkt i prosessen.

Fra den politiserte posisjonen finner vi det motsatte, fremtidstro ved at alt er eller skal bli likt og likestilt. Dette skal produsere likeverd. Men her dreier seg om helt andre ”verdier” i seg selv; makt, karriere, materialisme og økonomisk tap og vinning. Her får far (som den virkelige rollespiller som surrogatmor med plastflaske i mors ammeperiode), likestilt verdi med mors varme bryst … Mor kan spille sin rolle som lykkelig velfungerende, likestilt ”speedammende” karrieredame i det politiske drama om foreldrekvoter. Her ser det ut til at vi virkelig finner barndommens verdi når politikere og journalister setter seg ned for å kalkulere det økonomiske verditapet ved en forlenget foreldrepermisjon. Barnets verdi blir kalkulert som en faktisk økonomisk belastning, gjerne som en økonomistyrt pakkeløsning.

Systemet fremtoner som om man har sett den absolutt aller siste løsningen her i livet.

Ettersom det faktisk er en stor biologisk forskjell ved at det bare er mor som kan gi nytt liv inn i verden, er det også bare hennes biologiske kropp som alt innebefatter og går ut over. Fars forlystelse og ørlite (men dog forutsettende biologiske bidrag), er for eksempel ikke forbundet med dødsrisiko. Å bære frem et barn handler derfor ene og alene om mors helse (ulike prosesser i hennes biologiske og mentale kropp). I denne prosessen kan far kun (på sitt aller beste) fungere som en godt reflektert og mental støttespiller, ettersom mor i perioder (naturlig nok) kan ha mer en nok med seg selv. Slike erkjennelser kan både føre til gråt og nye muligheter. Det kan også føre til at vi ser på oss selv på nytt igjen og derved omprioriterer hva som kan ha bestående verdier her i livet og ikke..

Slik noe av den uavhengige forskning tilkjennegir er vi helt i starten av feltet som vil undersøke ulike sider av mors helse (på kort og lang sikt) i relasjon til svangerskap,

Både avbrutte og fullførte. Med et biologisk utgangspunkt og med all mulig annen erfart selvfølgelighet, i det at alle barn favoriserer mor som sin primære trygghetsperson (psykologisk forklart som tilknytningsperson), ser det ut til at forskningen er helt eller delvis enig i følgende som er naturlig gitt om mors helse, når mor velger verdien av å bli mor;

Mor blir i ulik grad usikker på sin egen ”the strange situasjon” (i form av stress og angst) når hun føler på sitt eget tap av tilknytning til barnet, når barnet blir outsourcet. I tillegg kommer stresset (den psykiske belastningen) som en direkte følge av systemets forventninger til vellykkethet på alle nivåer.

Det ser ut til at amming gir gode helsefordeler både for mor og barn;

I 700 studier som The World Cancer Research Fond undersøkte, viste det seg at hvis kvinner ammet et år i løpet av livet, reduseres risikoen for brystkreft og livmorkreft (4,8%), eggstokkreft (60%). Amming gir lavere BMI, midjeomkrets, blodtrykk og kolesterol. Risiko for diabetes bryst og livmorhalskreft synker. Livmoren trekker seg mye raskere sammen. Redusert blødning etter fødselen. Bedre normalisering av livmoren i løpet av barseltiden.     Får melken ut av brystene (utdrivningsrefleksen). Øker avspenningen som gir lavt stressnivå og bedre søvn. Reduserer angst og uro. Mor kommer raskere i form etter fødselen.

Systemet har ved dommen innført tvilen og skammen ved å mistenkeliggjøre normerte biologiske normer om amming. Dette har blant annet ført til at stadig færre norske mødre ammer sine barn.

Ankepunkt 8

Dommerne snudde ryggen til det etiske og moralske ved mennesket

Fra en etisk og moralsk posisjon kan vi for eksempel ved hjelp Immanuel Kant (1724-1804) heve oss over dyrenes mer instinktive handlinger. Dette ved hjelp av en menneskelig fornuft og frihet. Når vi ser at et barn er engstelig og gråter uansett situasjon, om hvem eller hva som foreligger, kan friheten og fornuften i oss gi vilje til handling til barnets beste.

Kant diskuterer barnets status og kommer frem til at selv om et barn ikke kan regnes som en person (grunnet alder), så er det likevel en potensiell person (persona potentia proxima),

og dermed et like -verdig menneske selv om det aldeles ikke ennå kan opptre som et komplett fornuftsmenneske. Som vi her ser er lovens bestemmelser (om tilregnelighet) helt på linje med Kants oppfatning barnets integritet. Videre argumenterer Kant med at ettersom barnet er født fritt som en direkte følge av frie fornuftmenneskers handlinger (her, coitus),

er barnet også født fritt. Vi kan derfor ikke skalte og valte med barnet etter eget forgodtbefinnende. Det hviler derfor en særegen forpliktelse over menneskene i forhold til sine barn; “Vi disponerer ikke over barnets substans, dets sunde lemmer, selge det eller sette det ut … og at å skade det er som å rane en som sover”. Kant skiver videre;

“For the offspring is a person, and it is impossible to form a concept of the production of a being endowed with freedom through a physical operation. So from a practical point of view it is a quite correct and even necessary Idea to regard the act of procreation as one by which we brought a person into the world without his consent and on our own initiative, for which deed the parents incur an obligation to make the child content with his condition so far as they can”.

Verken Kants eller andres moralske syn på forpliktelser for våre barn kan neppe passe inn i våre liberale ”boble of moderen times”.. Det er vel nettopp under denne erkjennelsen at moralens problemer dukker opp – for hvem vil ha en ”moral” overhodet, for ikke å snakke om en som gjør som gjør oss ”ufrie”? Men det hjelper lite å tenke moralsk og handle motsatt.

Systemet vil i alle fall at vi skal bruke ”friheten og fornuften” til nettopp med vilje, å sette barna bort til andres omsorg. Men Kants moral står likevel fjellstøtt i det han ville forklare oss en distinkt og viktig forskjell på mennesker og dyr. Men forunderlig nok, det ingen andre pattedyr som outsourcer sin hellighet (sitt avkom).

Ankepunkt 9

Barnelovens §12a er både en juridisk og menneskelig krenkelse av alle barn

Slik vi vanligvis oppfatter situasjonen (rent menneskelige), handler vi krenkende i det vi gjør noe som strider mot en annens vilje. Krenkelse om begrep er også godt dekket innenfor det  juridiske. I skjerpende retning vil vi ha det til at krenkelsens omfang står i forhold hvem krenkelsen går ut over. Barn er for eksempel en særdeles sårbar gruppe.

I følge professor Bjarte Askeland (2010) kan krenkelse bli forstått som;

Den enkelte borger har en rettssone som rettsordenen skal opprettholde. Når det gjøres overtramp mot denne sonen, har en krenkelse funnet sted i juridisk forstand ….. innen norsk rettsvitenskap er det en forutsetning for erstatning at den som har voldt skaden, har utvist skyld og at det kan påvises en sammenheng mellom skylden og skaden som har skjedd.

Når mor og far setter ut (outsourcer) barnet mot sin vilje, med hundre prosent intensjonal støtte i barnelovens §12a, kan vi neppe slippe unna at situasjonen og selve lovens §12a, må berammes som krenkende. Når det gjelder påvisning av sammenheng mellom skyld og skade vises det til ankepunkt 10 nedenfor, forskningsresultater gitt ved lovens ikrafttreden (2006), senere og pågående biologisk, psykologisk og klinisk forskning både i utenfor og Norge.

Ut fra rimelige forventninger om at en barnelov skal beskytte barn, burde vel loven §12a heller blitt lagt inn som et ledd under likestillingsloven?

Ankepunkt 10

Både menneskelig fornuft og uavhengig forskning krever lovendring

I oss alle har evolusjonen gitt og bevart en urgammel stofflighet (biologi), som i marginale situasjoner ”automatisk” hjelper oss – enten til å bli for å sloss, eller løpe for å overleve. Når situasjonen oppfattes slik utskilles ”hjelpen” (kortisol fra binyrene) nesten umiddelbart. Kortisol utskilles også i kroppen som reaksjon på en udefinert trussel, noe diffust og ukontrollerbart, ved sinne og for lite søvn. Men vår biologi er også slik innrettet at vi ikke skal utsettes for marginale situasjoner ut over det som strengt tatt er nødvendig. Overflødig kortisol vil utelukkende skade kroppen. Med ”marginale situasjoner” menes her situasjoner der barn blir mentalt overbelastet med inntrykk og opplevelser de faktisk ikke er i stand til å håndtere. Situasjonen er en direkte følge av tilknytningspersonens handlinger (direkte og indirekte) i relasjon til barnet, og som først og fremst berører barnets uforståelige trang til trygghet. Slik det fremgår i forskningen står barnets opplevede trygghet (tilgang til trygg base) i et nærmest direkte forhold til produksjon av kortisol.

Kortisol er et hormon og langsomtvirkende kjemikalium, som når det utløses i for store mengder påvirker og blokkerer andre byggestoffer i hjernen over lang tid. Man har så vidt kommet i gang med å studere biologiske kompliserte endringer og signalstoffer som; serotonin, adrenalin og noradrenalin.

To situasjoner som i særlig grad utløser kortisol hos barnet

(Stress er direkte virkning av ytre stimuli)

1. Trussel, dvs. separasjon (separasjonsangst, Bowlby) fra primær omsorgsperson/tilknytningspersjon

2. Omsorgspersonens/ tilknytningspersjons egen livssituasjon (eget stress)

(Stressede omsorgspersoner gir stressede barn. Dette topper barnets opplevde stress).

Barnet blir mer stresset ved foreldrenes stress og ved at de må gjennomleve to oppdragelsesarenaer. For øvrig erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) stress som den største helsemessige risikoen for det 21. århundret. Stress har ikke en medisinsk diagnose. Å være eller bli stresset er ikke det samme som å ha det travelt eller å ha en sykdom. Stress er en predestinert biologiskfysiologisk beskyttelsesmekanisme, som kommer til uttrykk når kravene/ belastningene overstiger våre evner, ressurser og muligheter for å komme unna. Stress er alltid et forhold mellom omgivelsene og individet (for barnet ved tap av trygg tilknytning, i uvisshet og engstelse). Det er kun langvarige stressforhold som kan gi skadelige langtidsvirkninger. Fulltid i barnehage er definert (ved måling av kortisol) som et langvarig stressforhold. Vi bør derfor kunne underkjenne all avhengig forskning som konkluderer med at barnehagen kan tjene som trygg base.

Stress ikke bare et barnehageproblem. Det inkludere både omstendighetene rundt barnehagen og det øvrige levde livet. Vi må herunder ikke glemme at barn er mye mer mottakelige for stress enn voksne, og at langvarige effekt av ekstremt stress derfor kan gi utfall som vi i dag ikke kan kjenne til. Foreløpig fremkommer det fra ulike forskningsfelter mulige virkninger som en direkte følger av forhøyet kortisolnivå;

• Nedbryting av immunsystemet, (oftere infeksjoner).
• Nedbryting av hjerneceller (nevrotoksisk) – hippocampus og corpus

callosum – krymper/ skades (svekker innlæringen, hukommelsen og konsentrasjon).

• Emosjonell nummenhet undertrykte følelser (med psykiske senskader)
• Utmattet, trøtthet, passivitet, likegyldighet og PTSD
• Påvirker følelseslivet (ADHD), stoffskiftet; forbrenning, blodsukker, tidlig aldring, nedsatt funksjon i de hvite blodcellene

• Permanent lav toleranse for stress
• Mer angst og mindre evne til å takle stress senere i livet’ (utrygg tilknytning gir utrygge barn og voksne)

• Negativ atferdsutvikling
• Større risiko for hjerteskade, kreft og benskjørhet
• Økt belastning på betacellene (som igjen produserer mer insulin)
• Stress øker (på sikt) risikoen for diabetes, åreforkalkning høyt blodtrykk blodpropp, angst og depresjon

All internasjonal forskning slår fast at det farligste av alle leveår for barn er de første.

Dette som en påminning om de minste barna og mulighetene for å løfte disse ytterligere opp og fram i den politiske bevisstheten. Det har kommet til imponerende mengder viktig kunnskap om første leveår bare de siste fem årene.

Vi kan i dag vise til omfattende forskning og klinisk evidens som dokumenterer hvordan eksponering, positive og negative, i tidligste barndom og deretter lager dype spor.

Avsluttende kommentar

Ingen ting av det som fremkommer i ankepunktene er basert på hundre prosent sanne og uttømmelige vitenskapelige fakta. Selv med all verdens mektigste referanser, vil det være tilstrekkelig bare med et eneste barn som absolutt ikke viser noen fysikalistisk eller mental utrygghet ved at det gjentatte ganger overlates i hendene på en helt fremmed person.

Da vil som kjent falsifiseringsprinsippet bli brutt, og antakelsen eller påstanden gjennom alle hjerteskjærende generaliseringer om ”alle barn” er endelig brutt. Men da og bare da faller likevel spørsmålet i dette spesielle tilfellet; hva skal styre våre handlinger heromkring – vern om det ene, de få eller alle? Fra en filosofisk posisjon kan det bli vanskelig å komme rundt dette; – et godt liv for de få, eller et godt liv for de aller fleste? Fra et menneskelig perspektiv skal vi verne om alle, men betyr det at ytterst få skal sette norm for alle? Fra ett menneskelig perspektiv bør det heller ikke være mulig for noen få politikere å drive politisk hestehandel med barn og barndommen.

Slik det fremgår ønsker stiftelsen Livet i Balanse å løfte barndommen som tema inn i det offentlige rom. Har vi kommet så langt som det overhodet er mulig med Lov og dom om en god barn –dom, ut fra de forutsetningene som vi faktisk råder over? Eller er vi bare i begynnelsen av å kunne forstå barnets tanker og virkelighet. Hva og hvor mye er vi villige til å satse i vårt uforståelige jag etter forbruk og selvrealisering? Vi kan godt innbille oss at det vi gjør i våre liv som foreldre, går upåaktet henn i våre barns bevissthet. Men i takt med at vi som voksne kan klare å gi barndommen den oppmerksomhet som barndommen endelig kan fortjene, vil vi antakelig også oppnå større klarhet i hva som kan ligge i en etterlengtet frihet (en selvråderett) i vårt voksne gode liv.

For stiftelsen, Livet i Balanse

Jens O. Enoksen