Hvem kan vite noe… – om barnets beste?
Sokrates ga oss en livslang utfordring ved blant annet å hevde at det finnes noe som er allmenngyldig og rett, og at det rette (det beste) tilkommer den som vet det rette og handler rett. I den grad vi tenker over og erkjenner det, forstår vi også at det ”beste og rette”, for oss som voksne, styres av ulike grunner og valgmuligheter.
Når far og mor velger å overdra (outsource) omsorgen i vesentlig grad, som ved fulltidsopphold i barnehage fra ett års alder eller tidligere, er det da fordi de vet at dette er barnets beste – eller vil sitt eget beste? Eller er det slik at de ikke vet bedre, verken for seg selv eller sitt barn?
Eller … er det slik at; for å komme til viten om barnets rett og beste, må vi i det minste være villig til å stille oss ved siden av barnet og betrakte verden fra barnets virkelighet?
Er det da – og bare da vi kan vite noe om barnets beste?
Vi vet at det foreligger en velformulert ytring/ utredning på 400 sider (NOU 2012:1) med overskriften; ”Barnets beste”, der det argumenteres sterkt for at staten vet det rette og derved det beste for norske barn. Men hvor mange vitenskapelige uavhengige og holdbare argumenter om barnets beste kan vi finne i denne utredningen?
Ut fra det vi vet om Sokrates, ble han dømt til døden av verdens første demokrati, blant annet fordi han ble kjent skyldig i å stille spørsmål ved det bestående, ved at det kunne finnes menneskelige rettigheter ut over landets lover, og at han på dette grunnlaget oppmuntret til folkeopplysning og viten og derved ble en trussel for staten og makten.
Redusert arbeidstid for småbarnsfamilier
Begrepet redusert arbeidstid med full lønnskompensasjon, er en gjenganger som relaterer seg til arbeidsmiljøloven gjennom arbeidsføre, friske, sterke og likestilte kvinner og menn. Ved et kort historisk tilbakeblikk finner vi ideen om redusert arbeidstid som et utelukkende gode i form av bedre vilkår og helse for voksne (arbeidervernloven og senere arbeidsmiljøloven). Behovet for å arbeide mindre sees nå i sammenheng med likestilling og mer tid til kulturopplevelser for voksne. Med samme motiv kom sekstimersdagen. Her det imidlertid noen som innimellom ser redusert arbeidstid som en tilleggsfordel i relasjon til natur og miljø, samt litt mindre tidsklemme for mor og far i småbarnsfamilien.
Foreløpig har det ikke blitt reist krav om sekstimersdag som et utelukkende gode på vegne av barnas beste.
Å sende barna i barnehagen fra 1-års alder, blir med andre ord omtalt og forstått som et ubetinget velferdsgode for voksne (til en estimert pris på kr 22 000,- pr. mnd. pr. barn). For å opprettholde et slikt ”velferdsgode”, skjønner de fleste umiddelbart at arbeidslinja er den eneste løsningen. Men på hvilke måter dette kan regnes som goder for barna vil bare fremtiden kunne vise. Fra et biologisk overlevingsperspektiv forklares mulighetene for utvikling av senskader (for eks. separasjonsangst i ulik grad i voksen alder), ved for tidlig adskillelse fra omsorgspersonen.
Et annet og kanskje mer skremmende hovedargumentene mot sekstimersdagen (i Norge), er at den vil virke kjønnsdiskriminerende. Det verst tenkelige scenario her er at flere selvstendige, reflekterte og bevisste kvinner enn menn, skal velge en smule mer tid (ut av en lang yrkeskarriere), sammen med sine barn de tre første leveårene.
I tillegg kommer igjen frykten for at mor på nytt skal bli taperen; lønn, ansiennitet, karriere og ære. En nærmest fundamentalistisk tilnærming har oppstått ved ideologien; like mange ”sukkertøy” i glassene til kvinner og menn, for å oppleve ”livslykke” på vegen videre mot likestilling. Forskjønninger og livsløgner av typen; ”vi er gravide” (både mor og far), utelukker fortsatt alle forsøk på en menneskelig verdidebatt sett fra barnets side. Frem til dags dato har det faktisk ikke vært mulig å gjøre far gravid. Hvor nedverdigende og undertrykkende på vegne av kvinnene for et samfunn er det mulig å komme, ved at vi bare glatter over erkjennelsen av at det kun er hennes kropp og liv som innsats, som alt går ut over? Men under likestillingens domene kan det se ut som om alt er tillatt.
Er det virkelig slik at markedsøkonomien også må gjennomsyre selveste bunnen av våre sjeler? Vil vi virkelig at alle opplevelser og anerkjennelser (verdier) i livet skal være betalbare størrelser?
Så lenge vi ikke klarer å forstå de første leveårenes verdi i seg selv, klarer vi heller ikke å opphøye og nyte verdien av mor som forskjellig, enestående og suveren livgiver.
Å likestille mor til å gjøre nøyaktig det samme som far i tillegg til å føde barn, må kunne oppleves som den ultimate undertrykkelse. I forlengelsen av dette kan vi neppe bruke begrepet redusert arbeidstid i forbindelse med svangerskap. Selv i India får jo surrogatmødre betalt for verdien av sitt arbeid. Det kan da være på tide å gi verdien av mors innsats (arbeid/ arbeidstid) med å gi livet videre, en grundig oppjustering – også i det som angår å gi mor tillitt – ikke for at hun skal spille en rolle, men fordi hun skal få fred til å være seg selv av natur når det er nødvendig, samt en rimelig lønnskompensasjon og pensjonsrettigheter.
All kind of people
På den andre siden av statens forsøk på gjennomregulering (som ved barnehageloven), fins det for eksempel en mer pluralistisk intensjon som rommer adskillig større fleksibilitet og valgfrihet. Det kan for eksempel være valg gjennom stor grad av menneskelige verdier, i form av deltid i barnehage og redusert kontantstøtte. Her er det også mulig å velge stor grad av materielle verdier i tilknytning til arbeidslinja som livsprosjekt, for dem som ønsker seg mer materielle goder både tidlig og senere i livet. Selve poenget er at staten skal ikke bestemme, men legge forutsetningene til rette for gode livsvalg for; ”all kind of people”. Å legge forutsetningene til rette handler ikke bare om å ”øse ut penger”. Det handler først og fremst om å bringe mor og far på et høyere refleksjonsnivå i relasjon til mer bevisste verdivalg for seg selv og sine barn, gjennom en rimelig kort og hektisk periode i livet (småbarnstiden).
Ekte kjærlighet og hengivenhet kan som kjent ikke omsettes i penger – da snakker vi i tilfelle om noe helt annet
Noen vil (gjentatte ganger) ha det til at Norge er verdens beste land å leve i.
Men hvor mange barn mellom 0 og 3 år har vært med på denne undersøkelsen/ ”avstemningen”? I hvilken grad kan vi da falle til ro på slike ”beviser”? Kan vi trenge begreper som diskriminering eller undertrykkelse av ” minoriteter”, til justering av en slik påstand? Betraktet utenfra høres det vel noe forunderlig ut at mor og far i verdens rikeste og beste land å leve i, ikke har tid nok til å være sammen med sine barn, særlig de første leveårene. Derfor og kun derfor blir barna i landet og deres barndom ved lovens intensjon, outsourcet. Herunder bør en kunne anta at behovet for redusert arbeidstid etter hvert vil falle bort, ettersom det er staten selv som mer og mer overtar ”arbeidet” med omsorg og oppfostring av barna.
Barnefond – barnas investeringsfond
Opprettelse av et nasjonalt barnefond, kan være et av flere tiltak for å utsette oppstarten i barnehage til 3-års alder. Så langt i prosessen vil naturligvis ikke alle sider i et så omfattende nasjonalt prosjekt kunne legges frem, men det bør for eksempel være rimelig å tenke seg midler til et barnefond, i hovedsak via næringslivet og staten og oljefondet. Et barnefond kan bli den endelige erkjennelsen både av barndommens verdi i seg selv, våre egne liv, og en konkret handling på bred front i retning av et mer menneskelig liv for dem som kommer etter oss.
Begrunnelse
Alt kan ha sin ”pris” – også det å ta godt vare på våre etterkommere. Med all selvfølgelighet vil noen si; – dette er vel mer å regne som en ”u-kalkulerbar og rimelig god gjenytelse”, som takk for våre egne liv fra våre forfedre.
I ulike typer media får det å bringe livet videre stort sett en negativ prislapp, spesielt på bunnlinja i regnskapet. Hvordan vi overhodet har klart å stille oss slik at vi nå må kostnadsberegne barnas oppvekstvilkår, der de fremstilles som et økonomisk tapsprosjekt, for ikke å snakke om i tapte inntekter og karrieremuligheter, kan man undre seg over. En av ”prisene” som settes er kr. 22 000.- pr. mnd. for barnehage-opphold. Av dette betaler foreldrene ca kr. 2 500.- pr. mnd. Om dette er mye eller lite, eller sunt for samfunnsøkonomien, kan vi få svar på ved å relatere tingene opp mot hverandre over tid.
Hvor mye dannelse, faglig og sosial utvikling kan vi for eksempel regne med at et barn får i løpet av to år (mellom 1 og 3 år) for omtrentlig kr. 528 000.- gjennom utrygg tilknytning i barnehagen, sammenlignet med hva det kunne oppnå ved trygg tilknytning ved siden av en hengiven far eller mor? Hva med kostnadene til en slitsom og stressende logistikk, miljø (forurensende transport) utbrenthet, mas og antakelig for mange unødige skilsmisser (sett både fra de voksnes og fra barnets side)? Hvem kan herunder ha oversikt på bunnlinja, i det som angår sosialøkonomi og sosialmedisin? For slike beløp vil det være mulig å gi foreldrene reelle valg i spørsmålet om å ta hånd om egne småbarn, forutsatt et nasjonalt barnefond. Med slike beløp kan vi også unne oss hundrevis nye lærerstillinger i barne-og ungdomsskolen. Hvem eller hva er det som gjør at vi som nasjon og folk velger å overse hva som virkelig skaper ubalanse både i våre egne liv, i barnets liv og i budsjettene?
Kan slik forvaltning av mennesker og økonomi virkelig svare seg, ved at staten – og vi, er villige til å betale over 1/2 million for å sette barnet i barnehage/ institusjon i småbarnsperioden? For et foreldrepar med tvillinger (for eksempel) vil det være snakk godt og vel 1 million kroner for samme periode. Hva er det som står på spill? Hvem kan forklare meningen og fornuften bak slik pengebruk, og som i tillegg ikke er til barnets beste? Det eneste argument må være at mor og far er helt uskikket (slik det også hevdes fra noen politikere), i relasjon til å kunne ta vare på sine egne barn de aller første leveårene.
Et barnefond bør ta sikte på å dekke inn et manglende mellomværende ut fra dagens situasjon, slik at mor og far (med barn mellom 1 og 3 år), kan bringes på et realistisk økonomisk vurderingsnivå mht. inntektsgrunnlag. En støtteordning bør være så god og fleksibel at den ikke lengre tvinger (ved Barneloven) barna bort fra foreldrene og inn i hendene på ”profesjonelle omsorgspedagoger”, som skal ”oppdra og målstyre” barndommen vekk, til fordel for en målrettet fremtidig karriereplan. Hvor vanskelig skal det da bli for et barn å kjenne sine veier så tidlig i livet? Uten videre forstår vi da at et barnefond kan hjelpe foreldrene økonomisk, til å komme over på barnets side.
All tilknytningsteori tilsier at utvikling av slikt som intelligens, kreativitet, forståelse, innsikt, frihet, mental og fysisk helse, er et produkt av trygghet. Fra et menneskelig, (biologisk) og psykologisk utgangspunktet er det bare mor og far som virkelig kan gi en slik profesjonell trygghet de første leveårene. Den som virkelig vet noe om trygghet, vet også at den vanskelig kan profesjonaliseres og/ eller outsources.
Hvor mye og hva kan det være naturlig å avsette/ investere i fremtidens barn for at de skal kunne gå rimelige snarveier gjennom utdanningssystemet og komme seg problemfritt ut i betalt arbeid? Har landet utviklet seg slik at vi ikke har ”råd” til det som er helt nødvendig for vår egen velferd i overskuelig fremtid?
Vi vil gjerne ha det til at karriereplanleggingen står høyt på dagsorden i vår tid.
Fra et vitenskapelig utgangspunkt kan man da spørre – når startet den egentlig?
På universitetet – i videregående – i ungdomsskolen – i barneskolen, i barnehagen eller hjemme hos mor og far? Systemet begrunner tidlig oppstart i barnehagen ut fra undersøkelser som viser at barn (utenfor Norge), fra vanskeligstilte (fattige) belastede miljøer, ofte med enslige mødre, klarer seg litt bedre i livet enn de som ikke går i barnehage (her med svært gode ressurser).
For dem som kjenner argumentene bak innføringen av Barnelovens §12, er det enkelt å finne sammenhengen. Herav følger at mor og far bør vike til fordel for den pedagogiske kvaliteten i barnehagen for 1-åringen. Men, hvor mange norske borgere er enige i denne måten å beskrive situasjonen i landet på? Er Norge bare et fattig og vanskeligstilt land med belastede miljøer og enslige mødre? Vel, i samme grad som dette er tilfelle, ser det faktisk ut til at vi har opprettet et perfekt system gjennom statens initiativ til outsourcing av barndommen.
Det kan også stilles spørsmål om i hvilken grad vi tror det lønner seg (også økonomisk) på sikt, å utdanne noen til et typisk lavlønnsyrke for å overta omsorgen for barna, selv om det er aldri så ”pedagogisk”, for at andre skal kunne kaste seg nærmest hysterisk inn i prestasjonskulturen og karriereløpet. Foreløpig er det ingen som har forsket på mulige sammenhenger mellom tidlig omsorgsoverdragelse og underyting i barne-og ungdomsskolen.
For minst 40% av elevene kan det hevdes at karrieren for mange ble bestemt gjennom tiden i barnehagen og barneskolen (av andre og annet utenfor skolen). De aller fleste som har erfaring fra skolen, kjenner godt til at mangelen på elementær trygghet (for eks.) tidlig i livet, gjorde sitt til at faglig og sosialt utbytte ble marginalt lite. Siden har det jo vist seg at omtrentlig 40% ”sluttet” i den videregående skolen, uansett ”høykvalitetspedagoger”. Kanskje tiden nå er endelig inne for en pedagogisk havarikommisjon som alternativ til nye fortløpende pedagogiske påfunn som noen mener skal stoppe og forhindre denne utviklingen.
Ut fra en vitenskapelig årsakssammenheng kan vi alltid (heldigvis) spørre; når var det egentlig barn/ungdom begynte å slutte? Men hvem tror vi vil betale et forskningsprosjekt med problemstillinger herunder? Her er det absolutt ikke MOR som skal ”forskes” tilbake til kjøkkenbenken. Men det kan for eksempel være en mor, hvis hun vil, som kan få tid og fred (jfr. menneskerettighetserklæringen), til å amme sitt barn frem til 1- års alder, og en far som kan ”krangle” med mor deretter, om å få være den heldigste til å være mest hjemme med sitt barn inntil 3- års alder. Det kan også hende at uavhengig forskning i fremtiden vil vise at outsourcing av barndommen kostet adskillig mer enn den smakte.
Men foreløpig er det ingen ”kjære mor” – eller far å finne. For å opprettholde ”balanse” i økonomien blir barndommen ”outsourcet og pantsatt”. Barna blir bokstavelig talt løftet ut av hjemmet gjennom et storstilt ”barnehageløft” (Barneloven 2006) uten sidestykke i norsk historie. Og her står vi faktisk, og tillater staten i å konkurranseutsette våre barns barndom. Ettersom marginene ligger så tett på hverandre, bør vi kunne gå ut fra at oppholdstiden for barn i barnehage blir utvidet i takt med en kommende renteøkning.
Arbeidet med å reise et barnefond er også en fortsettelse av arbeidet med å få næringslivet til å innse at barn og ungdom også er fremtidens kapital, og derfor må forvaltes med omhu. For å sikre denne kapitalen må næringslivet derfor anse det både naturlig og nødvendig å ta sin del av investeringene. Ut fra dagens situasjon (høsten 2014, med 5000 ungdommer uten lærlingplass), ser det ut at vegen frem til et barnefond med støtte fra næringslivet kan bli lang. For disse ungdommene kan Norge neppe være verdens rikeste og beste land å leve i. I bunn og grunn er situasjonen ikke annet enn skammelig og nedverdigende både for den enkelte ungdom som vil ut i arbeidslivet og for Norge som nasjon. Svaret er gitt; det er billigere på kort sikt å insource ferdig utdannet arbeidskraft fra utlandet. Kun samforståelse og samhandlinger med gode overganger i alle ledd i forvaltningen av mennesker og kapital, vil gi oss den fremgang og utvikling vi sikter mot for fremtiden.
For øvrig kjenner vi godt til at for å kunne skape optimisme, vekst i økonomien og fremtidstro, vil det nesten alltid være snakk om investeringer, ikke bare nye produksjonsmidler (maskiner, teknologi) men også mennesker. Investering i mennesker (utvikling av menneskelige ressurser) tar imidlertid lengre tid før avkastning enn det maskiner gjør. Dette er et enkelt men helt ufravikelig faktum. Barndom/ barndomstid kan ikke forseres. Den skal bare gjennomleves i trygge omgivelser.
Påstander om at et av verdens rikeste land ikke har råd til å investere på litt lengre sikt enn det som er tilfelle, kan neppe begrunnes. Gjennom elementær forståelse i økonomi har de aller fleste kjennskap til at i samme grad som utbyttet går til forbruk, går mulighetene for investeringer ned. Denne økonomiske lovmessigheten gjelder både for næringslivet og privatlivet. Ved nærmere ettertanke er det vel få eller ingen i landet som trives eller føler seg trygge under en så marginalt oppblåst økonomi (særlig i boligmarkedet). Dette på grunn av at utlånsrenten ligger på samme nivå som den gjorde i mellomkrigstiden. Men nok ser aldri ut til å bli nok. Sel ved så lav rente på boliglån som nå, argumenters det med at ”to-karrierefamilien er et must” for de aller fleste for å få endene til å møtes. Noe av kapitalen som nå gir større avkastning enn menneskelig verdiskapning (arbeid), bør imidlertid kunne kanaliseres til investeringer i menneskelig kapital – nærmere bestemt til et barnefond.
Betingelser
Ut fra FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (artikkel 16 pkt. 3), bør det selvsagt kunne stilles betingelser for å benytte seg av midler fra et barnefond.
En slik betingelse kan være å pålegge både mor og far å gjennomføre et 10 vekttalls studie i familieplanlegging i forkant av etablering av barnefamilie. Ideen om familie-planlegging er ikke ny, men behovet har antakelig aldri vært større enn i vår tid, både sett fra barnets side, det samfunnsmedisinske og samfunnsøkonomiske.
I et slikt studie bør da ernæring fra et folkehelseperspektiv også inngå. Studiet kan fint organiseres via nærmeste høgskole som et hjemmestudie, samt gjennom noen felles samlinger.
Ved å investere og trene oss i å komme over på barnets side og virkelig stå der – og se… kan vi oppdage både svakheten og styrken i måten vi organiserer våre egne voksne liv på. Et barnefond for våre egne kan også få oss til å oppdage FNs behov for barnefond omkring barns vilkår i verdens ytterkanter. Unicef skriver (2013) i sin rapport om barn og konsekvensene (stunting) som en direkte følge av feilernæring; ”de første tusen dagene varer evig”. Bernt G. Apeland omtaler dette som; ”den mest underrapporterte tragedien i verden”. Med all respekt for Unicefs arbeid og barna dette går ut over, kan det kanskje stilles spørsmål om hva slags, og hvor lenge mentale spor gjennom ”trygghetens fattigdom” tidlig i livet, vil prege våre barn i fremtiden?
Hva kan bringe større fremtidsoptimisme enn troen på at våre barn skal kunne oppleve et rimelig langt og godt liv (tilstrekkelig med mat, rent vann og utdanning) – i alle fall er det, det store håpet for alle foreldre som lever på et eksistensielt minimum med sine barn. De kan fortsatt bare drømme om en overflod av materielle goder som våre barn kan ”vasse” i daglig. Vi kan i alle fall bli sittende igjen med spørsmålet om hvem som har størst forutsetning til å kjøpe seg fri til et enklere og bedre liv. Uansett er vi privilegerte som faktisk kan endre på noe av det som synes urettferdig og galt. Påstanden er muligens drøy, men i samme grad som vi klarer å komme over på barnets side, vil vi klare å løse alle menneskelige konflikter uten krig på denne jord. Etablering av et eget barnefond kan bli de første stegene i retning av en friere og mer rettferdig verden.
